Man er ikke så dum

Vil man tro det; jeg har i mitt eie en bok, en diktsamling, som Kong Haakon den 7ende har satt sitt monogram på, som rødt stempel. Da han gjorde det, var det før scanningens tid, og fotografiapparatet var såvidt oppfunnet, og en bok, da, var virkelig noe, så monogrammet er på den første blanke side i boken, og ikke på en tittelside, men likevel. Jeg fant den i et antikvariat i Oslo, og det framsto for meg da som om boken var gitt til gårdeieren på Sinsen, men det er det ikke så lett å finne utav nå, for jeg klippet til en lapp med mitt eget merke og navn på som jeg limte oppå merket til denne mannen på Sinsen, for, jeg er jo den jeg er. Merket til Kong Haakon er imidlertid klart og tydelig. Og, forleden dag ble jeg på underfundig vis gjort oppmerksom på at den samme boken er å finne på Stiftsgården, formodentligvis i prinsesseværelset. Boken det er snakk om er den diktsamlimlingen man i J.W. Cappelens Forlag ga ut i 1946, altså ett år etter den Andre Verdenskrig, kalt «Henrik Wergelands Dikterkrans».

Kong Haakon sto vel for annet, også. Faktum er, imidlertid, at Henrik Wergeland levde fra 1808 til 1845. Han tilhørte altså generasjonen før kong Haakon, som ble født i 1872. Samtidig med Henrik Wergeland levde Johan Sebastian Welhaven, som levde fra 1807 til 1873. Og de to, Welhaven og Wergeland, ble på sett og vis motpoler. Welhaven dro til København, og ble professor i filosofi, mens Wergeland mer ble en studert røver, som Candidatus Theologi, men han fikk viktige stillinger i norsk statsforvaltning. Og saken er at Welhaven gikk for å være idealist, mens Wergeland gikk for å være materialist. De to var oppmerksomme på hverandre, i så måte. Og, for oss, i ettertid, er det da særlig morsomt å være litt oppmerksom på navn, ikke sant. For danskene, kanskje, og for de som snakket tysk, kanskje, måtte jo navnet Welhaven være litt morsomt. Og, så var der denne Wergeland. Senere kom denne Wildenvey, bare for å ha nevnt det. Jeg tror akkurat han fant på navnet sitt selv. Hvordan det er med navnene Welhaven og Wergeland vet jeg ikke, men jeg har lest meg til at der var en prest på Riksforsamlingen, altså i 1814, som het Wergeland.

Men, altså; vi snakker om tidlig 1800-tallet. To eminente norske diktere. Motsatte, liksom. Rett etter løsrivingen fra Danmark i 1814. Og, kong Haakon, som kom til Norge i 1905, til det kalde nord. Hva er det kalde nord? Han hadde selvsagt lest begge diktere. Og, den samlingen med Wergelands dikt som han satte monogrammet sitt på ble gitt ut ett år etter krigen.

Ved siden av den morsomme boken med dikt av Wergeland har jeg noen bøker fra en serie man i Gyldendal ga ut i 1941, altså året etter krigsutbruddet, på den tid Norge var okkupert. Man ga ut en liten serie med gamle norske diktere, og i en av de bøkene har man samlet dikt av henholdsvis Wergeland og Welhaven. Presentasjonen av begge er poengtert, altså, ved det først diktet som presenteres. Begge kunne jo skrive avhandlinger, nærmest, som dikt, men disse to diktene er korte, og presise. De viser hva de sto for, tenker jeg. Begge diktene er rettet slik at en forholder seg til den idealistiske tanke. Men Wergelands dikt er veldig ironisk. Og Welhavens dikt er veldig hyggelig. Merk, også, at Welhavens dikt er formelt: Jambe. Og mer enn det: "Common measure," hva vi på norsk vel kaller "alminnelig mål".

Johan Sebastian Welhaven : Henrik Wergeland :
EN ERINDRING

Jeg satte mig i Krogen,
og nynnede et Kvad,
og læste saa i Bogen
og var saa hjerteglad.

Da randt mig i Sinde
min Barndoms Vee og Lyst,
og mangt et halvslukt Minde
steg fra min Taagekyst:

Min Fader sat i Haven
og saae min Barnefryd.
Da bar man En til Graven
med Sang og Klokkelyd.

Og ved den sorte Baare
gikk tvende Børn og Græd;
den ene græd saa saare,
den anden var saa spæd.

Da blev min Fader stille,
og tog mig paa si Skjød:
«O, tak din Gud, du Lille,
din Fader er ei død.»

Da sank en angstfuld Tanke
i Barnets klare Sind,
da trilled Taarer blanke
ned paa den røde Kind.

Da græd jeg fromt og længe,
gjemt i min Faders Favn;
bad for de arme Drenge,
og delte deres Savn.

Nu er jeg langt fra Haven,
nu har den tabt sit Løv;
og ak, saa langt fra Graven,
der tog min Faders Støv.

Saa sad jeg taus i Krogen
min Vinteraften hen,
og læste vel i Bogen,
men Taarer faldt paa den.
SANG TIL STELLA

Snart vil min Sjæl, lig en graahvid Taage, svømme i Luften,
Stella!  Stella!

Ligne ei Himmelens Regnskyer Kor af Aander, som græde?
Stella!  Stella!

Føler du engang en enlig Draabe, den er min Taare,
Stella!  Stella!

Aftør den ei! Lad den dø paa Barmens glinsende Lokker,
Stella!  Stella!

Engang, bag rullende Aar, din Sjæl jeg ventende møder,
Stella!  Stella!

Den vil jeg kjende blandt tusind, tusind blegnede Aander,
Stella!  Stella!

Se, lig et flagrende, blegrødt Slør, den kommer i Luften,
Stella!  Stella!

Den vil, som Skyen af Rosers Aande, svømme i Æthren,
Stella!  Stella!

Ha, jeg vil glemme de Aar, som svandt i Graad, naar jeg ser den,
Stella!  Stella!

Eia, min Sjæl i sin Regnbukappe ryster af Fryd da,
Stella!  Stella!

Da vore Sjæle, og da vor Skjønhed smelter tilsammen,
Stella!  Stella!

Se, i en eneste, tvende Skyer opløses ofte,
Stella!  Stella!

Ha, skal vi krydse hinanden lige fiendtlige Planer?
Stella!  Stella!

Vi gjennom Æth'ren vil glide, som en tvehalset Svane,
Stella!  Stella!

Solen du, førend den første Elskov, drukner i Bølgen,
Stella!  Stella!

Den du ei drukner i Aar, i Graad, i Sang eller i Vinen,
Stella!  Stella!

Ha, du min elskede Sky, vi vil stige til Herren,
Stella!  Stella!

Aander om Guddommen Svæve, lig en Korsang om Læben,
Stella!  Stella!

Gud vil vor Sky til et ædelt Ætherlegeme danne,
Stella!  Stella!

Legemets Høire tilhører mig, men din er dets Venstre,
Stella!  Stella!

Gud os et Scepter af Stjerners Straaler lægger i Haanden,
Stella!  Stella!

Gud os befaler at vogte Jordens elskende Hjerter,
Stella!  Stella!

Os han Ohebiel kalder (Ædel Kjærligheds Engel)
Stella!  Stella!

Natten skal tjene os, lig en stum, men skarphørig Morjan,
Stella!  Stella!

Se, den vil bringe os Sukket, Møens Barm den betroed',
Stella!  Stella!

Morgenens Purpursky er vor drømmebringende Herold,
Stella!  Stella!

No comments:

Post a comment

What to see first

    Norway